Islands rus og bakrus ... Góð grein í Dagbladet.no

Gefum Eyjólfi orðið. Við skiljum norsku ekki síður en ensku.

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/10/25/551492.html

 

Eyjólfur K. Emilsson
Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo

Islands rus og bakrus

Ingen vet hvor hardt Islands krise vil ramme vanlige islandske hjem. At følgende vil skje er allikevel sikkert, uavhengig av om Island mottar et stort lån fra utlandet eller ikke: Mange firmaer vil gi opp. Det blir ikke etterspørsel etter deres tjenester, eller de har ikke råd til å importere det som trengs for driften. Kursen på den islandske kronen har falt drastisk. Mange mener den er ferdig. Vanlige mennesker har ikke råd til å forlate landet. Pensjonsfondene er svært redusert og mange som lyttet på bankenes lure tilbud om sparing i fonds og aksjer, kan ha mistet det meste av sine sparepenger. Det blir høy ledighet (vi ser de første tegnene allerede). Mange familier som har lån i utenlandsk valuta (på grunn av høye renter på Island) ser frem til konkurs. Det er unødvendig å si det, men de dårligst stilte fra før kommer verst ut av dette. Islendinger har mistet sin ære og tr

For tre uker siden snakket jeg med en tidligere kollega ved Islands Universitet. Da var det allerede flere uværstegn på himmelen, men han forklarte meg med stolthet at det nå var helt andre tider enn før på universitetet. Nå var det ikke så vanskelig for dyktige studenter å få stipend gjennom et fond stiftet av Eimskip, landets største rederi. Det er eid av noen av de islandske finansvikinger som de siste årene har gjort seg store i flere land - smigrende vikingmetaforer var gjengs på Island for å beskrive dette utbruddet. I dag kan ingen gjette hva som er igjen av det gode fondet eller Eimskip. Dette er ikke det mest oppsiktsvekkende som er skjedd i det siste, men det er betegnende. Selv ikke for noen uker siden så vanlige mennesker faren, i hvert fall ingenting i tråd med det som er hendt, tross varsler fra utenlandske og islandske eksperter. Skeptiske røster hørte man ikke på. De ble ansett som kjedelige, misunnelige pessimister, eller gammeldagse sosialister, uten kontakt med de nye tider.

Det kan sies at veldig mange islendinger var i en tilstand av benektelse av det slaget rusmisbrukere og deres nærmeste ofte sies å være. Dette har sine forklaringer: Folket hadde opplevd sterkt økende velstand over flere år. Finansvikingene skaffet jobb og inntekter. Noen av dem hadde verdien av en nobelpris i månedsinntekt og holdt fester som hvis ikke Odin, så i hvert fall Nero, kunne vært stolt av, men de ga også penger til veldedige formål, utdanning, kunst og kultur. Mange som ellers ikke ville meldt seg i noe heiakor for slike typer, ble avhengige av deres gunst. Folk begynte etter hvert å tenke at dette var da helt greit, det var sånn verden var blitt og den var faktisk slettes ikke så dårlig. Finanseliten ble velgjørere og rollemodeller for et helt folk.

Islands største parti, høyrepartiet Selvstendighetspartiet (ca. 35-45% av stemmene de siste årene), som har styrt landet (i den grad det har vært politisk styrt) de siste sytten årene var naturligvis ledende i denne sangen. I dette partiet var det stemmer som for 30 år siden generelt ble ansett som utopiske nyliberalister og nærmest komiske figurer. De senere år er de blitt mange og høyrøstete. Erkeliberalisten, en professor i statsvitenskap, sitter nå i sentralbankens styre. Men begeistringen for vikingene har smittet langt utover dette partiets rekker. Foruten noen forholdsvis få «raringer» sang de fleste med, inkludert selveste presidenten - en gammel 68’er med radikal fortid — som i flere taler lovpriste de dristige og kloke vikinger. Også han angrer visst nå.

De siste to ukene har folket kløpet seg i armen hver morgen. Siden kom fortvilelsen og sinnet. Mange skammer seg over sløvhet og grådighet. Slike reaksjoner kan være på sin plass, men det er soleklart at vanlige islendinger ikke er skurkene her. De har faktisk visse unnskyldninger.

Mediene, «samfunnets voktere», sov minst like godt som alle andre. Dette er kanskje ikke overraskende. De siste årene har det vært berlusconiske tilstander i den islandske medieverden: Alle nevneverdige medier unntatt statskanalene har vært kontrollert av finansvikingene. Ifølge et nytt islandsk tv-program om «det islandske strandhogget» er det mye som tyder på at bankvirksomheten til de ca. 30 finansmenn som står bak strandhogget, i vesentlig grad var en bløffpyramide som var dømt til å falle før eller senere. Dessuten er det kommet opplysninger om flere mistenkelige papirselskaper i islandsk eie i hyggelige skatteparadiser som øya Tortola. Vikinghøvdingene er nå ikke å finne. En av de klokeste hoppet av i fjor og flyttet til Norge med rundt 80 millioner NOK i lommen som sluttpakke, ifølge islandske medier. Det var «smart». Eier han egentlig disse pengene med rette?

Hovedsynderne i denne triste saga er ikke finansfolkene: De følger bare sin natur på den ene eller den andre siden av lov og moral. Hovedskurkene er, dessverre, de islandske regjeringene og sentralbanken. Deres tabbeliste er for lang til å bli ramset opp her. Men her er noen av feilene: De mistet de islandske statsbankene med et russisk salg for 5-6 år siden, de har minimalisert regulering og statlige krav rundt bankenes drift slik at bankene har hatt friere tøyler enn i andre vestlige land, de har latt bankene vokse slik at deres gjeld er 12 ganger det årlige islandske budsjettet, de har erklært at alt var i beste orden da det meste var feil. I panikken de siste dagene har de i tillegg gjort en rekke tabber som har gjort ondt verre. Dette er ikke min private oppfatning, dette støtter seg på det mange utenlandske og de mest respekterte islandske økonomer hevder. Islands største avis, Morgunbladid, trykket sist helg en artikkel av den respekterte professor emeritus ved Chicago-universitetet, Robert Z. Aliber. Han bruker større ord enn professorer pleier å gjøre. Ledernes mangel på forståelse har vært slik, sier han, at «det er usannsynlig at nye ledere som ble plukket tilfeldig ut av telefonkatalogen kunne skape like stort økonomisk rot som de nåværende myndigheter.»

Ting skjer fort nå, og mens dette skrives snakkes det om et kriselån fra Norge, Danmark, Sverige, Japan, IMF og kanskje Russland. Som islending ville jeg ugjerne at andre land blander seg i hvem som styrer Island. Men hvis andre nasjoner skal gi lån til Island, kan de godt stille det krav at Island setter kompetente fagfolk ved roret i den økonomiske styringen av landet. Man får også håpe at folket snarest får mulighet til å bytte ut de politikere som har

 

Athugasemdir

[Gunnlaugur Snær Ólafsson (IP-tala skráð) 26.10.2008 kl. 17:27]

Athyglisverð grein... en ég held að maður verði að "ta det med en klype salt" eins og norðmennirnir segja. Að prófessor í klassískri heimspeki fari að tjá sig í sósíalísku blaði um efnahagsástand Íslands er alltaf skemmtilegt að lesa, þó ég efast um faglegt vægi þessara greinar.

[Eyjólfur Kjalar Emilsson (IP-tala skráð) 10.11.2008 kl. 16:38]

Ég stenst ekki freistinguna að gera örlitla athugasemd við athugasmemd Gunnlaugs Snæs við grein mína hér að ofan. Það eru alger nýmæli fyrir mér að Dagbladet sé sósíalískt blað--þekkir maðurinn til þessa blaðs og dýrkunar þess á norskum auðkýfingum? Að prófessorstitill í kassískri heimspeki geri mig vanhæfan og ótrúverðugan skríbent um samfélagsmál er líka alveg nýtt fyrir mér. Ég leyfi mér satt að segja að fullyrða þvert á móti--veit hann hvaða menntun Adam Smith hafði? Mér skilst að Gunnlaugur Snær stundi nám í viðskiptafræðum. Ég kenndi við Viðskiptaskor Háskóla Íslands í mörg ár. Ég get nú ekki sagt sú menntun sem nemendur þar fengu að öðru leyti eða andlegt atgervi þeirra flestra hafi gert þau sérstaklega vel í stakk búin að til að tjá sig af viti um eitt eða neitt, nema kannski bókhald. Hvað um það, ég var ekki að skrifa neina fagtímaritsgrein, heldur þvert á móti sem ósköp venjulegur Íslendingur sem fylgist dálítið með fréttum og talar við fólk. Eins og vonandi Gunnlaugur Snær. Við megum líka taka til máls og það á að taka mark á okkur ef við segjum eitthvað skynsamlegt.