Les ogs

Under G8- og G20 mtene er det mange statsoverhoder og regjeringssjefer som pstr at ingenting er som fr. Verden forandrer seg og krisen har snudd alt p hodet. Vr mte tenke p nr det gjelder finansregulering, internasjonale forhold eller utviklingshjelp, br derfor ogs endre seg, iflge dem. Situasjonen Island befinner seg i etter sammenbruddet av landets banksystem og den raske nasjonaliseringen av landets tre strste banker (Kaupthing, Landsbanki og Glitnir), fremstr som et av de viktigste eksemplene p dette. Dette landet med 320000 innbyggere har n milliarder av euro i gjeld som hviler p innbyggernes skuldre, og dette er en gjeld som det store flertallet av befolkningen ikke har hatt noen befatning med, og som de heller ikke vil kunne nedbetale.

Rrt og forundret

Min interesse for Island har sitt utspring i mitt arbeid som rdgiver i etterforskningen av sammenbruddet i landets banker, et sammenbrudd som er opphavet til dagens situasjon. Denne artikkelen vil ikke handle om etterforskningen: den har et mye videre perspektiv. Jeg er ikke talsmann for de islandske myndigheter som har hatt et betydelig ansvar for det som skjer. Islands forrige regjering ble tvunget til g av da folket protesterte mot sammenblandingen av interesser og den klanmessige mten kontrollinstitusjonene var drevet p. Jeg ble rrt over landets skjebne, og forundret over europeiske medier som ikke p noen mte tok opp landets vanskelige situasjon. Derfor nsker jeg ganske enkelt henlede offentlighetens oppmerksomhet mot sakens implikasjoner, som ikke kan avgrenses til sagayen Island alene. EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) viser at de ikke har tatt innover seg forandringene nr det gjelder sammenbruddet av den islandske konomien. De viser at de ikke er i stand til trekke lrdom av den radikale endringen av systemet, med bruk av overdreven deregulering av markedene, og da srlige finansmarkedene, som de fleste av de samme aktrene har bidratt til opprette.

Med pne armer

La oss frst se p kravene til Storbritannia og Nederland. Disse landene berres av de islandske bankenes konkurs fordi de tok imot bankenes datterselskaper og filialer med pne armer, selv om deres myndigheter var blitt advart om hvilke risikoer som heftet ved bankene. Disse landene krever n at Island tilbakebetaler astronomiske summer (over 2,7 milliarder euro til Storbritannia og over 1,3 milliarder euro til Nederland), med en rente p 5,5%. De hevder at det var Island som skulle garantere for innskuddene i Icesave, en nettbank som var datterselskap av Landsbanki, og som med sine hye renter utfordret konkurrentene. De bestemte selv at garantien skulle settes til 50000 euro pr. innskudd, det vil si hyere enn de ca. 20000euro som EUs og islandske lovtekster hjemlet p det tidspunktet da Landsbanki gikk konkurs. Sistnevnte belp var allerede umulig innfri for den islandske regjering som etter ha nasjonalisert bankene, raskt kunngjorde at de bare kunne garantere for innskudd p Island.

Som Al-Qaida

Tiltakene som Storbritannia og Nederland vil iverksette overfor Island, er for vrig skandalse: allerede i oktober iverksatte Storbritannia et ytterliggende gjengjeldelsestiltak ved fryse innskudd ikke kun i Landsbanki men ogs i Kaupthing, som ikke hadde noe med Icesave gjre, og ved benytte sin antiterrorlovgivning. Islendingene, som er britenes allierte i Nato, ble plassert i samme kategori som Al-Qaida. Etter det virker det som om Storbritannia har brukt all sin makt for forhindre at Island skal motta noen som helst form for internasjonal sttte, fr britenes krav er innfridd.

Ekstremt urimelig

Gordon Brown har i denne sammenheng erklrt for det britiske parlament at han arbeider med IMF for best mulig kunne ansl hva de har rett til kreve av Island. IMF p sin side ikke bare utsetter prosessen med stille ln til disposisjon for Island, men setter vilkr som kan karakteriseres som ekstremt urimelige. Dette er tilfellet nr det gjelder mlet om bringe det islandske offentlige underskuddet i null innen 2013. Et slikt ml kan umulig innfris, men vil likevel fre til enorme kutt i de mest uunnvrlige offentlige utgiftene til utdanning, helse, trygd osv. Holdningen til EU og andre europeiske land er like lite innsiktsfulle. EU-kommisjonen har forsvart Storbritannia i og med at presidenten for kommisjonen allerede i november sa at det ikke ville bli noen europeisk bistand s lenge Icesave-saken ikke var lst.

Fravrende

Det m ogs kunne sies at Barroso, som var svrt opptatt av sin egen valgkampanje og skrekkslagen ved tanken p at han kunne f sin viktigste stttespiller, London, p nakken igjen er blitt forbigtt av begivenhetene. Selv de skandinaviske landene som gjerne er fanebrere for internasjonal solidaritet, glimrer med sitt fravr nr det gjelder reaksjoner p den utpressingen som Island utsettes for noe som bidrar til nyansere bildet av de generse ln disse landene har lovet Island.

Gordon Brown tar feil nr han sier at hans regjering og han selv ikke har noe ansvar i saken

Gordon Brown tar feil nr han sier at hans regjering og han selv ikke har noe ansvar i saken. Brown har for det frste et moralsk ansvar fordi han var en av de viktigste pdriverne for det ultraliberale systemet. Han har ogs et ansvar i den forstand at han ikke kan skjule seg bak Icesaves lovmessige status, som gjorde at Icesave formelt var underlagt de islandske kontrollmyndighetene, for hevde at Storbritannia hverken hadde midler eller rett til overvke bankvirksomheten. Hvordan kunne man tro at en hndfull personer i Reykjavik p en effektiv mte kunne kontrollere en utstrakt bankvirksomhet i hjertet av City?

Ikke overraskende

For vrig br man merke seg at de europeiske direktivene rettet mot finanskonglomerater, er klare p at medlemsstater i EU som tillater at virksomheter med sitt opphav i tredjeland fr etablere seg p deres territorier, skal sikre at virksomhetene underlegges det samme kontrollniv av myndighetene i opphavsstaten som de europeiske lovtekstene fastsetter. P dette punktet har de britiske myndighetene sviktet, noe som ikke er overraskende nr vi ser resultatene til andre britiske banker under finanskrisen. Man kan ikke p noen mte si at disse resultatene stammet fra Island! Gordon Browns handlinger overfor dette landet kan derfor bare forklares med at han nsker fremst som handlekraftig overfor sine egne velgere og skattebetalere, som vil oppleve tap som selvflgelig ikke skal undervurderes. La meg bare gjenta det: de islandske institusjonene brer et stort ansvar for situasjonen landet har havnet i. Skal man av den grunn overse det ansvaret som britiske myndigheter har, og som ogs er av stor betydning, og velte alt over p det islandske folk alene?

Det finnes imidlertid alternative lsninger

Fremfor alt, Island som n bare kan f sine inntekter fra eksportvirksomhet, vil ikke kunne nedbetale en slik gjeld. Icesave-avtalen som det islandske parlamentet trolig vil stemme om i nr fremtid, vil medfre en gjeld pr. innbygger p Island tilsvarende NOK 110.000. (omregnet etter folketallet ville dette tilsvarer 700milliarder pund for Storbritannia, og 5,6 tusen milliarder dollar for USA). Island kan heller ikke fjerne sitt underskudd p under fem r samtidig som krisen blir stadig mer omfattende. Dette gjelder ogs for stormaktene, med Storbritannia og USA som gode eksempler. Med mindre fremgangsmten endres drastisk, er Europa og IMF n i ferd med gjennomfre litt av en prestasjon: skyve et land der indeksen for menneskelig utvikling (IHD) p noen tir var ndd opp blant de beste i hele verden, ned til et niv for fattige land.

pner for Russland?

En flge av dette er at islendingene, som for det meste har hy utdannelse, er flersprklige og samarbeider mye med de nordiske landene der de lett kan assimileres, begynner flytte fra landet. Avslutningsvis m det sies at hverken IMF, Storbritannia eller Nederland kommer til f pengene tilbake. P Island kommer det til vre tilbake kun noen f titalls tusen pensjonerte fiskere og naturressursene, og for vrig gjenstr Islands svrt viktige geostrategiske beliggenhet. Et srbart og utsatt land der for eksempel Russland vil yne muligheter?

Det finnes imidlertid alternative lsninger. EU-landene kunne vurdere en ordning som bedre tar i betraktning deres ansvar for sammenbruddet, og som virkelig ville regulere finansmarkedene p en bedre mte. For eksempel kunne en del av gjelden falle tilbake p dem selv noe de europeiske lovtekstene p ingen mte forbyr, fordi de har sviktet sin oppgave med overvke bankene. De kunne ha tilbudt Island, som penbart har lite erfaring p omrdet, bist landet nr det skal underske hva som virkelig skjedde, og komme til bunns i rsakene til katastrofen. De kunne ha benyttet anledningen til selv etablere en europeisk ptalemyndighet med ansvar for grov transnasjonal kriminalitet, srlig p finansomrdet, noe de europeiske lovtekstene ogs pner for. IMFs generaldirektr kunne ha benyttet anledningen til revidere vilkr som skal settes i IMFs ln. De kunne ha gjort vilkrene mer realistiske, mer langsiktige, og tillate at lnevilkrene har et minimum av samfunnsmessige hensyn.

Svar med mening

Dette ville ha vrt et frste skritt mot en reell reform av de multilaterale institusjonene og en veiviser for ket internasjonal solidaritet. Samtidig ville det ha gitt Dominique Strauss-Kahn en mulighet til markere seg som leder for IMF.

Det vil penbart kreve mye tid, krefter og aktpgivenhet fre denne debatten, srlig i Europaparlamentet der drftelsene br igangsettes i lpet av de nrmeste mnedene. Sverige som har formannskapet i EU, ser ikke ut til ville foresl en strammere regulering av finanssektoren. Dessuten domineres de konomiske og finansielle parlamentskomiteene, mer enn noen gang av de liberale, og srlig av de britiske liberale. Det finnes imidlertid verkty som kan benyttes for oppn fremgang. Ved ta de i bruk kan et slikt sammenbrudd som Island opplever, fremkalle et internasjonalt svar som gir mening, og ikke et uansvarlig og kynisk press, slik vi n ser det.