Les også

Under G8- og G20 mųtene er det mange statsoverhoder og regjeringssjefer som påstår at ingenting er som fųr. Verden forandrer seg og krisen har snudd alt på hodet. Vår måte å tenke på når det gjelder finansregulering, internasjonale forhold eller utviklingshjelp, bųr derfor også endre seg, ifųlge dem. Situasjonen Island befinner seg i etter sammenbruddet av landets banksystem og den raske nasjonaliseringen av landets tre stųrste banker (Kaupthing, Landsbanki og Glitnir), fremstår som et av de viktigste eksemplene på dette. Dette landet med 320000 innbyggere har nå milliarder av euro i gjeld som hviler på innbyggernes skuldre, og dette er en gjeld som det store flertallet av befolkningen ikke har hatt noen befatning med, og som de heller ikke vil kunne nedbetale.

Rųrt og forundret

Min interesse for Island har sitt utspring i mitt arbeid som rådgiver i etterforskningen av sammenbruddet i landets banker, et sammenbrudd som er opphavet til dagens situasjon. Denne artikkelen vil ikke handle om etterforskningen: den har et mye videre perspektiv. Jeg er ikke talsmann for de islandske myndigheter som har hatt et betydelig ansvar for det som skjer. Islands forrige regjering ble tvunget til å gå av da folket protesterte mot sammenblandingen av interesser og den klanmessige måten kontrollinstitusjonene var drevet på. Jeg ble rųrt over landets skjebne, og forundret over europeiske medier som ikke på noen måte tok opp landets vanskelige situasjon. Derfor ųnsker jeg ganske enkelt å henlede offentlighetens oppmerksomhet mot sakens implikasjoner, som ikke kan avgrenses til sagaųyen Island alene. EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) viser at de ikke har tatt innover seg forandringene når det gjelder sammenbruddet av den islandske ųkonomien. De viser at de ikke er i stand til å trekke lęrdom av den radikale endringen av systemet, med bruk av overdreven deregulering av markedene, og da sęrlige finansmarkedene, som de fleste av de samme aktųrene har bidratt til å opprette.

Med åpne armer

La oss fųrst se på kravene til Storbritannia og Nederland. Disse landene berųres av de islandske bankenes konkurs fordi de tok imot bankenes datterselskaper og filialer med åpne armer, selv om deres myndigheter var blitt advart om hvilke risikoer som heftet ved bankene. Disse landene krever nå at Island tilbakebetaler astronomiske summer (over 2,7 milliarder euro til Storbritannia og over 1,3 milliarder euro til Nederland), med en rente på 5,5%. De hevder at det var Island som skulle garantere for innskuddene i Icesave, en nettbank som var datterselskap av Landsbanki, og som med sine hųye renter utfordret konkurrentene. De bestemte selv at garantien skulle settes til 50000 euro pr. innskudd, det vil si hųyere enn de ca. 20000euro som EUs og islandske lovtekster hjemlet på det tidspunktet da Landsbanki gikk konkurs. Sistnevnte belųp var allerede umulig å innfri for den islandske regjering som etter å ha nasjonalisert bankene, raskt kunngjorde at de bare kunne garantere for innskudd på Island.

Som Al-Qaida

Tiltakene som Storbritannia og Nederland vil iverksette overfor Island, er for ųvrig skandalųse: allerede i oktober iverksatte Storbritannia et ytterliggående gjengjeldelsestiltak ved å fryse innskudd ikke kun i Landsbanki men også i Kaupthing, som ikke hadde noe med Icesave å gjųre, og ved å benytte sin antiterrorlovgivning. Islendingene, som er britenes allierte i Nato, ble plassert i samme kategori som Al-Qaida. Etter det virker det som om Storbritannia har brukt all sin makt for å forhindre at Island skal motta noen som helst form for internasjonal stųtte, fųr britenes krav er innfridd.

Ekstremt urimelig

Gordon Brown har i denne sammenheng erklęrt for det britiske parlament at han arbeider ”med IMF” for best mulig å kunne anslå hva de har rett til å kreve av Island. IMF på sin side ikke bare utsetter prosessen med å stille lån til disposisjon for Island, men setter vilkår som kan karakteriseres som ekstremt urimelige. Dette er tilfellet når det gjelder målet om å bringe det islandske offentlige underskuddet i null innen 2013. Et slikt mål kan umulig innfris, men vil likevel fųre til enorme kutt i de mest uunnvęrlige offentlige utgiftene til utdanning, helse, trygd osv. Holdningen til EU og andre europeiske land er like lite innsiktsfulle. EU-kommisjonen har forsvart Storbritannia i og med at presidenten for kommisjonen allerede i november sa at det ikke ville bli noen europeisk bistand så lenge Icesave-saken ikke var lųst.

Fravęrende

Det må også kunne sies at Barroso, som var svęrt opptatt av sin egen valgkampanje og skrekkslagen ved tanken på at han kunne få sin viktigste stųttespiller, London, på nakken – igjen er blitt forbigått av begivenhetene. Selv de skandinaviske landene som gjerne er fanebęrere for internasjonal solidaritet, glimrer med sitt fravęr når det gjelder reaksjoner på den utpressingen som Island utsettes for – noe som bidrar til å nyansere bildet av de generųse lån disse landene har lovet Island.

Gordon Brown tar feil når han sier at hans regjering og han selv ikke har noe ansvar i saken

Gordon Brown tar feil når han sier at hans regjering og han selv ikke har noe ansvar i saken. Brown har for det fųrste et moralsk ansvar fordi han var en av de viktigste pådriverne for det ultraliberale systemet. Han har også et ansvar i den forstand at han ikke kan skjule seg bak Icesaves lovmessige status, som gjorde at Icesave formelt var underlagt de islandske kontrollmyndighetene, for å hevde at Storbritannia hverken hadde midler eller rett til å overvåke bankvirksomheten. Hvordan kunne man tro at en håndfull personer i Reykjavik på en effektiv måte kunne kontrollere en utstrakt bankvirksomhet i hjertet av City?

Ikke overraskende

For ųvrig bųr man merke seg at de europeiske direktivene rettet mot finanskonglomerater, er klare på at medlemsstater i EU som tillater at virksomheter med sitt opphav i tredjeland får etablere seg på deres territorier, skal sikre at virksomhetene underlegges det samme kontrollnivå av myndighetene i opphavsstaten som de europeiske lovtekstene fastsetter. På dette punktet har de britiske myndighetene sviktet, noe som ikke er overraskende når vi ser resultatene til andre britiske banker under finanskrisen. Man kan ikke på noen måte si at disse resultatene stammet fra Island! Gordon Browns handlinger overfor dette landet kan derfor bare forklares med at han ųnsker å fremstå som handlekraftig overfor sine egne velgere og skattebetalere, som vil oppleve tap som selvfųlgelig ikke skal undervurderes. La meg bare gjenta det: de islandske institusjonene bęrer et stort ansvar for situasjonen landet har havnet i. Skal man av den grunn overse det ansvaret som britiske myndigheter har, og som også er av stor betydning, og velte alt over på det islandske folk alene?

Det finnes imidlertid alternative lųsninger

Fremfor alt, Island som nå bare kan få sine inntekter fra eksportvirksomhet, vil ikke kunne nedbetale en slik gjeld. Icesave-avtalen som det islandske parlamentet trolig vil stemme om i nęr fremtid, vil medfųre en gjeld pr. innbygger på Island tilsvarende NOK 110.000. (omregnet etter folketallet ville dette tilsvarer 700milliarder pund for Storbritannia, og 5,6 tusen milliarder dollar for USA). Island kan heller ikke fjerne sitt underskudd på under fem år samtidig som krisen blir stadig mer omfattende. Dette gjelder også for stormaktene, med Storbritannia og USA som gode eksempler. Med mindre fremgangsmåten endres drastisk, er Europa og IMF nå i ferd med å gjennomfųre litt av en prestasjon: å skyve et land der indeksen for menneskelig utvikling (IHD) på noen tiår var nådd opp blant de beste i hele verden, ned til et nivå for fattige land.

Åpner for Russland?

En fųlge av dette er at islendingene, som for det meste har hųy utdannelse, er flerspråklige og samarbeider mye med de nordiske landene der de lett kan assimileres, begynner å flytte fra landet. Avslutningsvis må det sies at hverken IMF, Storbritannia eller Nederland kommer til å få pengene tilbake. På Island kommer det til å vęre tilbake kun noen få titalls tusen pensjonerte fiskere og naturressursene, og for ųvrig gjenstår Islands svęrt viktige geostrategiske beliggenhet. Et sårbart og utsatt land – der for eksempel Russland vil ųyne muligheter?

Det finnes imidlertid alternative lųsninger. EU-landene kunne vurdere en ordning som bedre tar i betraktning deres ansvar for sammenbruddet, og som virkelig ville regulere finansmarkedene på en bedre måte. For eksempel kunne en del av gjelden falle tilbake på dem selv – noe de europeiske lovtekstene på ingen måte forbyr, fordi de har sviktet sin oppgave med å overvåke bankene. De kunne ha tilbudt Island, som åpenbart har lite erfaring på området, å bistå landet når det skal undersųke hva som virkelig skjedde, og komme til bunns i årsakene til katastrofen. De kunne ha benyttet anledningen til selv å etablere en europeisk påtalemyndighet med ansvar for grov transnasjonal kriminalitet, sęrlig på finansområdet, noe de europeiske lovtekstene også åpner for. IMFs generaldirektųr kunne ha benyttet anledningen til å revidere vilkår som skal settes i IMFs lån. De kunne ha gjort vilkårene mer realistiske, mer langsiktige, og tillate at lånevilkårene har et minimum av samfunnsmessige hensyn.

Svar med mening

Dette ville ha vęrt et fųrste skritt mot en reell reform av de multilaterale institusjonene og en veiviser for ųket internasjonal solidaritet. Samtidig ville det ha gitt Dominique Strauss-Kahn en mulighet til å markere seg som leder for IMF.

Det vil åpenbart kreve mye tid, krefter og aktpågivenhet å fųre denne debatten, sęrlig i Europaparlamentet der drųftelsene bųr igangsettes i lųpet av de nęrmeste månedene. Sverige som har formannskapet i EU, ser ikke ut til å ville foreslå en strammere regulering av finanssektoren. Dessuten domineres de ųkonomiske og finansielle parlamentskomiteene, mer enn noen gang av de liberale, og sęrlig av de britiske liberale. Det finnes imidlertid verktųy som kan benyttes for å oppnå fremgang. Ved å ta de i bruk kan et slikt sammenbrudd som Island opplever, fremkalle et internasjonalt svar som gir mening, og ikke et uansvarlig og kynisk press, slik vi nå ser det.