Les også

Under G8- og G20 møtene er det mange statsoverhoder og regjeringssjefer som påstår at ingenting er som før. Verden forandrer seg og krisen har snudd alt på hodet. Vår måte å tenke på når det gjelder finansregulering, internasjonale forhold eller utviklingshjelp, bør derfor også endre seg, ifølge dem. Situasjonen Island befinner seg i etter sammenbruddet av landets banksystem og den raske nasjonaliseringen av landets tre største banker (Kaupthing, Landsbanki og Glitnir), fremstår som et av de viktigste eksemplene på dette. Dette landet med 320000 innbyggere har nå milliarder av euro i gjeld som hviler på innbyggernes skuldre, og dette er en gjeld som det store flertallet av befolkningen ikke har hatt noen befatning med, og som de heller ikke vil kunne nedbetale.

Rørt og forundret

Min interesse for Island har sitt utspring i mitt arbeid som rådgiver i etterforskningen av sammenbruddet i landets banker, et sammenbrudd som er opphavet til dagens situasjon. Denne artikkelen vil ikke handle om etterforskningen: den har et mye videre perspektiv. Jeg er ikke talsmann for de islandske myndigheter som har hatt et betydelig ansvar for det som skjer. Islands forrige regjering ble tvunget til å gå av da folket protesterte mot sammenblandingen av interesser og den klanmessige måten kontrollinstitusjonene var drevet på. Jeg ble rørt over landets skjebne, og forundret over europeiske medier som ikke på noen måte tok opp landets vanskelige situasjon. Derfor ønsker jeg ganske enkelt å henlede offentlighetens oppmerksomhet mot sakens implikasjoner, som ikke kan avgrenses til sagaøyen Island alene. EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) viser at de ikke har tatt innover seg forandringene når det gjelder sammenbruddet av den islandske økonomien. De viser at de ikke er i stand til å trekke lærdom av den radikale endringen av systemet, med bruk av overdreven deregulering av markedene, og da særlige finansmarkedene, som de fleste av de samme aktørene har bidratt til å opprette.

Med åpne armer

La oss først se på kravene til Storbritannia og Nederland. Disse landene berøres av de islandske bankenes konkurs fordi de tok imot bankenes datterselskaper og filialer med åpne armer, selv om deres myndigheter var blitt advart om hvilke risikoer som heftet ved bankene. Disse landene krever nå at Island tilbakebetaler astronomiske summer (over 2,7 milliarder euro til Storbritannia og over 1,3 milliarder euro til Nederland), med en rente på 5,5%. De hevder at det var Island som skulle garantere for innskuddene i Icesave, en nettbank som var datterselskap av Landsbanki, og som med sine høye renter utfordret konkurrentene. De bestemte selv at garantien skulle settes til 50000 euro pr. innskudd, det vil si høyere enn de ca. 20000euro som EUs og islandske lovtekster hjemlet på det tidspunktet da Landsbanki gikk konkurs. Sistnevnte beløp var allerede umulig å innfri for den islandske regjering som etter å ha nasjonalisert bankene, raskt kunngjorde at de bare kunne garantere for innskudd på Island.

Som Al-Qaida

Tiltakene som Storbritannia og Nederland vil iverksette overfor Island, er for øvrig skandaløse: allerede i oktober iverksatte Storbritannia et ytterliggående gjengjeldelsestiltak ved å fryse innskudd ikke kun i Landsbanki men også i Kaupthing, som ikke hadde noe med Icesave å gjøre, og ved å benytte sin antiterrorlovgivning. Islendingene, som er britenes allierte i Nato, ble plassert i samme kategori som Al-Qaida. Etter det virker det som om Storbritannia har brukt all sin makt for å forhindre at Island skal motta noen som helst form for internasjonal støtte, før britenes krav er innfridd.

Ekstremt urimelig

Gordon Brown har i denne sammenheng erklært for det britiske parlament at han arbeider ”med IMF” for best mulig å kunne anslå hva de har rett til å kreve av Island. IMF på sin side ikke bare utsetter prosessen med å stille lån til disposisjon for Island, men setter vilkår som kan karakteriseres som ekstremt urimelige. Dette er tilfellet når det gjelder målet om å bringe det islandske offentlige underskuddet i null innen 2013. Et slikt mål kan umulig innfris, men vil likevel føre til enorme kutt i de mest uunnværlige offentlige utgiftene til utdanning, helse, trygd osv. Holdningen til EU og andre europeiske land er like lite innsiktsfulle. EU-kommisjonen har forsvart Storbritannia i og med at presidenten for kommisjonen allerede i november sa at det ikke ville bli noen europeisk bistand så lenge Icesave-saken ikke var løst.

Fraværende

Det må også kunne sies at Barroso, som var svært opptatt av sin egen valgkampanje og skrekkslagen ved tanken på at han kunne få sin viktigste støttespiller, London, på nakken – igjen er blitt forbigått av begivenhetene. Selv de skandinaviske landene som gjerne er fanebærere for internasjonal solidaritet, glimrer med sitt fravær når det gjelder reaksjoner på den utpressingen som Island utsettes for – noe som bidrar til å nyansere bildet av de generøse lån disse landene har lovet Island.

Gordon Brown tar feil når han sier at hans regjering og han selv ikke har noe ansvar i saken

Gordon Brown tar feil når han sier at hans regjering og han selv ikke har noe ansvar i saken. Brown har for det første et moralsk ansvar fordi han var en av de viktigste pådriverne for det ultraliberale systemet. Han har også et ansvar i den forstand at han ikke kan skjule seg bak Icesaves lovmessige status, som gjorde at Icesave formelt var underlagt de islandske kontrollmyndighetene, for å hevde at Storbritannia hverken hadde midler eller rett til å overvåke bankvirksomheten. Hvordan kunne man tro at en håndfull personer i Reykjavik på en effektiv måte kunne kontrollere en utstrakt bankvirksomhet i hjertet av City?

Ikke overraskende

For øvrig bør man merke seg at de europeiske direktivene rettet mot finanskonglomerater, er klare på at medlemsstater i EU som tillater at virksomheter med sitt opphav i tredjeland får etablere seg på deres territorier, skal sikre at virksomhetene underlegges det samme kontrollnivå av myndighetene i opphavsstaten som de europeiske lovtekstene fastsetter. På dette punktet har de britiske myndighetene sviktet, noe som ikke er overraskende når vi ser resultatene til andre britiske banker under finanskrisen. Man kan ikke på noen måte si at disse resultatene stammet fra Island! Gordon Browns handlinger overfor dette landet kan derfor bare forklares med at han ønsker å fremstå som handlekraftig overfor sine egne velgere og skattebetalere, som vil oppleve tap som selvfølgelig ikke skal undervurderes. La meg bare gjenta det: de islandske institusjonene bærer et stort ansvar for situasjonen landet har havnet i. Skal man av den grunn overse det ansvaret som britiske myndigheter har, og som også er av stor betydning, og velte alt over på det islandske folk alene?

Det finnes imidlertid alternative løsninger

Fremfor alt, Island som nå bare kan få sine inntekter fra eksportvirksomhet, vil ikke kunne nedbetale en slik gjeld. Icesave-avtalen som det islandske parlamentet trolig vil stemme om i nær fremtid, vil medføre en gjeld pr. innbygger på Island tilsvarende NOK 110.000. (omregnet etter folketallet ville dette tilsvarer 700milliarder pund for Storbritannia, og 5,6 tusen milliarder dollar for USA). Island kan heller ikke fjerne sitt underskudd på under fem år samtidig som krisen blir stadig mer omfattende. Dette gjelder også for stormaktene, med Storbritannia og USA som gode eksempler. Med mindre fremgangsmåten endres drastisk, er Europa og IMF nå i ferd med å gjennomføre litt av en prestasjon: å skyve et land der indeksen for menneskelig utvikling (IHD) på noen tiår var nådd opp blant de beste i hele verden, ned til et nivå for fattige land.

Åpner for Russland?

En følge av dette er at islendingene, som for det meste har høy utdannelse, er flerspråklige og samarbeider mye med de nordiske landene der de lett kan assimileres, begynner å flytte fra landet. Avslutningsvis må det sies at hverken IMF, Storbritannia eller Nederland kommer til å få pengene tilbake. På Island kommer det til å være tilbake kun noen få titalls tusen pensjonerte fiskere og naturressursene, og for øvrig gjenstår Islands svært viktige geostrategiske beliggenhet. Et sårbart og utsatt land – der for eksempel Russland vil øyne muligheter?

Det finnes imidlertid alternative løsninger. EU-landene kunne vurdere en ordning som bedre tar i betraktning deres ansvar for sammenbruddet, og som virkelig ville regulere finansmarkedene på en bedre måte. For eksempel kunne en del av gjelden falle tilbake på dem selv – noe de europeiske lovtekstene på ingen måte forbyr, fordi de har sviktet sin oppgave med å overvåke bankene. De kunne ha tilbudt Island, som åpenbart har lite erfaring på området, å bistå landet når det skal undersøke hva som virkelig skjedde, og komme til bunns i årsakene til katastrofen. De kunne ha benyttet anledningen til selv å etablere en europeisk påtalemyndighet med ansvar for grov transnasjonal kriminalitet, særlig på finansområdet, noe de europeiske lovtekstene også åpner for. IMFs generaldirektør kunne ha benyttet anledningen til å revidere vilkår som skal settes i IMFs lån. De kunne ha gjort vilkårene mer realistiske, mer langsiktige, og tillate at lånevilkårene har et minimum av samfunnsmessige hensyn.

Svar med mening

Dette ville ha vært et første skritt mot en reell reform av de multilaterale institusjonene og en veiviser for øket internasjonal solidaritet. Samtidig ville det ha gitt Dominique Strauss-Kahn en mulighet til å markere seg som leder for IMF.

Det vil åpenbart kreve mye tid, krefter og aktpågivenhet å føre denne debatten, særlig i Europaparlamentet der drøftelsene bør igangsettes i løpet av de nærmeste månedene. Sverige som har formannskapet i EU, ser ikke ut til å ville foreslå en strammere regulering av finanssektoren. Dessuten domineres de økonomiske og finansielle parlamentskomiteene, mer enn noen gang av de liberale, og særlig av de britiske liberale. Det finnes imidlertid verktøy som kan benyttes for å oppnå fremgang. Ved å ta de i bruk kan et slikt sammenbrudd som Island opplever, fremkalle et internasjonalt svar som gir mening, og ikke et uansvarlig og kynisk press, slik vi nå ser det.