Les ogsĺ

Under G8- og G20 mřtene er det mange statsoverhoder og regjeringssjefer som pĺstĺr at ingenting er som fřr. Verden forandrer seg og krisen har snudd alt pĺ hodet. Vĺr mĺte ĺ tenke pĺ nĺr det gjelder finansregulering, internasjonale forhold eller utviklingshjelp, břr derfor ogsĺ endre seg, ifřlge dem. Situasjonen Island befinner seg i etter sammenbruddet av landets banksystem og den raske nasjonaliseringen av landets tre střrste banker (Kaupthing, Landsbanki og Glitnir), fremstĺr som et av de viktigste eksemplene pĺ dette. Dette landet med 320000 innbyggere har nĺ milliarder av euro i gjeld som hviler pĺ innbyggernes skuldre, og dette er en gjeld som det store flertallet av befolkningen ikke har hatt noen befatning med, og som de heller ikke vil kunne nedbetale.

Rřrt og forundret

Min interesse for Island har sitt utspring i mitt arbeid som rĺdgiver i etterforskningen av sammenbruddet i landets banker, et sammenbrudd som er opphavet til dagens situasjon. Denne artikkelen vil ikke handle om etterforskningen: den har et mye videre perspektiv. Jeg er ikke talsmann for de islandske myndigheter som har hatt et betydelig ansvar for det som skjer. Islands forrige regjering ble tvunget til ĺ gĺ av da folket protesterte mot sammenblandingen av interesser og den klanmessige mĺten kontrollinstitusjonene var drevet pĺ. Jeg ble rřrt over landets skjebne, og forundret over europeiske medier som ikke pĺ noen mĺte tok opp landets vanskelige situasjon. Derfor řnsker jeg ganske enkelt ĺ henlede offentlighetens oppmerksomhet mot sakens implikasjoner, som ikke kan avgrenses til sagařyen Island alene. EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) viser at de ikke har tatt innover seg forandringene nĺr det gjelder sammenbruddet av den islandske řkonomien. De viser at de ikke er i stand til ĺ trekke lćrdom av den radikale endringen av systemet, med bruk av overdreven deregulering av markedene, og da sćrlige finansmarkedene, som de fleste av de samme aktřrene har bidratt til ĺ opprette.

Med ĺpne armer

La oss fřrst se pĺ kravene til Storbritannia og Nederland. Disse landene berřres av de islandske bankenes konkurs fordi de tok imot bankenes datterselskaper og filialer med ĺpne armer, selv om deres myndigheter var blitt advart om hvilke risikoer som heftet ved bankene. Disse landene krever nĺ at Island tilbakebetaler astronomiske summer (over 2,7 milliarder euro til Storbritannia og over 1,3 milliarder euro til Nederland), med en rente pĺ 5,5%. De hevder at det var Island som skulle garantere for innskuddene i Icesave, en nettbank som var datterselskap av Landsbanki, og som med sine hřye renter utfordret konkurrentene. De bestemte selv at garantien skulle settes til 50000 euro pr. innskudd, det vil si hřyere enn de ca. 20000euro som EUs og islandske lovtekster hjemlet pĺ det tidspunktet da Landsbanki gikk konkurs. Sistnevnte belřp var allerede umulig ĺ innfri for den islandske regjering som etter ĺ ha nasjonalisert bankene, raskt kunngjorde at de bare kunne garantere for innskudd pĺ Island.

Som Al-Qaida

Tiltakene som Storbritannia og Nederland vil iverksette overfor Island, er for řvrig skandalřse: allerede i oktober iverksatte Storbritannia et ytterliggĺende gjengjeldelsestiltak ved ĺ fryse innskudd ikke kun i Landsbanki men ogsĺ i Kaupthing, som ikke hadde noe med Icesave ĺ gjřre, og ved ĺ benytte sin antiterrorlovgivning. Islendingene, som er britenes allierte i Nato, ble plassert i samme kategori som Al-Qaida. Etter det virker det som om Storbritannia har brukt all sin makt for ĺ forhindre at Island skal motta noen som helst form for internasjonal střtte, fřr britenes krav er innfridd.

Ekstremt urimelig

Gordon Brown har i denne sammenheng erklćrt for det britiske parlament at han arbeider ”med IMF” for best mulig ĺ kunne anslĺ hva de har rett til ĺ kreve av Island. IMF pĺ sin side ikke bare utsetter prosessen med ĺ stille lĺn til disposisjon for Island, men setter vilkĺr som kan karakteriseres som ekstremt urimelige. Dette er tilfellet nĺr det gjelder mĺlet om ĺ bringe det islandske offentlige underskuddet i null innen 2013. Et slikt mĺl kan umulig innfris, men vil likevel fřre til enorme kutt i de mest uunnvćrlige offentlige utgiftene til utdanning, helse, trygd osv. Holdningen til EU og andre europeiske land er like lite innsiktsfulle. EU-kommisjonen har forsvart Storbritannia i og med at presidenten for kommisjonen allerede i november sa at det ikke ville bli noen europeisk bistand sĺ lenge Icesave-saken ikke var lřst.

Fravćrende

Det mĺ ogsĺ kunne sies at Barroso, som var svćrt opptatt av sin egen valgkampanje og skrekkslagen ved tanken pĺ at han kunne fĺ sin viktigste střttespiller, London, pĺ nakken – igjen er blitt forbigĺtt av begivenhetene. Selv de skandinaviske landene som gjerne er fanebćrere for internasjonal solidaritet, glimrer med sitt fravćr nĺr det gjelder reaksjoner pĺ den utpressingen som Island utsettes for – noe som bidrar til ĺ nyansere bildet av de generřse lĺn disse landene har lovet Island.

Gordon Brown tar feil nĺr han sier at hans regjering og han selv ikke har noe ansvar i saken

Gordon Brown tar feil nĺr han sier at hans regjering og han selv ikke har noe ansvar i saken. Brown har for det fřrste et moralsk ansvar fordi han var en av de viktigste pĺdriverne for det ultraliberale systemet. Han har ogsĺ et ansvar i den forstand at han ikke kan skjule seg bak Icesaves lovmessige status, som gjorde at Icesave formelt var underlagt de islandske kontrollmyndighetene, for ĺ hevde at Storbritannia hverken hadde midler eller rett til ĺ overvĺke bankvirksomheten. Hvordan kunne man tro at en hĺndfull personer i Reykjavik pĺ en effektiv mĺte kunne kontrollere en utstrakt bankvirksomhet i hjertet av City?

Ikke overraskende

For řvrig břr man merke seg at de europeiske direktivene rettet mot finanskonglomerater, er klare pĺ at medlemsstater i EU som tillater at virksomheter med sitt opphav i tredjeland fĺr etablere seg pĺ deres territorier, skal sikre at virksomhetene underlegges det samme kontrollnivĺ av myndighetene i opphavsstaten som de europeiske lovtekstene fastsetter. Pĺ dette punktet har de britiske myndighetene sviktet, noe som ikke er overraskende nĺr vi ser resultatene til andre britiske banker under finanskrisen. Man kan ikke pĺ noen mĺte si at disse resultatene stammet fra Island! Gordon Browns handlinger overfor dette landet kan derfor bare forklares med at han řnsker ĺ fremstĺ som handlekraftig overfor sine egne velgere og skattebetalere, som vil oppleve tap som selvfřlgelig ikke skal undervurderes. La meg bare gjenta det: de islandske institusjonene bćrer et stort ansvar for situasjonen landet har havnet i. Skal man av den grunn overse det ansvaret som britiske myndigheter har, og som ogsĺ er av stor betydning, og velte alt over pĺ det islandske folk alene?

Det finnes imidlertid alternative lřsninger

Fremfor alt, Island som nĺ bare kan fĺ sine inntekter fra eksportvirksomhet, vil ikke kunne nedbetale en slik gjeld. Icesave-avtalen som det islandske parlamentet trolig vil stemme om i nćr fremtid, vil medfřre en gjeld pr. innbygger pĺ Island tilsvarende NOK 110.000. (omregnet etter folketallet ville dette tilsvarer 700milliarder pund for Storbritannia, og 5,6 tusen milliarder dollar for USA). Island kan heller ikke fjerne sitt underskudd pĺ under fem ĺr samtidig som krisen blir stadig mer omfattende. Dette gjelder ogsĺ for stormaktene, med Storbritannia og USA som gode eksempler. Med mindre fremgangsmĺten endres drastisk, er Europa og IMF nĺ i ferd med ĺ gjennomfřre litt av en prestasjon: ĺ skyve et land der indeksen for menneskelig utvikling (IHD) pĺ noen tiĺr var nĺdd opp blant de beste i hele verden, ned til et nivĺ for fattige land.

Ĺpner for Russland?

En fřlge av dette er at islendingene, som for det meste har hřy utdannelse, er flersprĺklige og samarbeider mye med de nordiske landene der de lett kan assimileres, begynner ĺ flytte fra landet. Avslutningsvis mĺ det sies at hverken IMF, Storbritannia eller Nederland kommer til ĺ fĺ pengene tilbake. Pĺ Island kommer det til ĺ vćre tilbake kun noen fĺ titalls tusen pensjonerte fiskere og naturressursene, og for řvrig gjenstĺr Islands svćrt viktige geostrategiske beliggenhet. Et sĺrbart og utsatt land – der for eksempel Russland vil řyne muligheter?

Det finnes imidlertid alternative lřsninger. EU-landene kunne vurdere en ordning som bedre tar i betraktning deres ansvar for sammenbruddet, og som virkelig ville regulere finansmarkedene pĺ en bedre mĺte. For eksempel kunne en del av gjelden falle tilbake pĺ dem selv – noe de europeiske lovtekstene pĺ ingen mĺte forbyr, fordi de har sviktet sin oppgave med ĺ overvĺke bankene. De kunne ha tilbudt Island, som ĺpenbart har lite erfaring pĺ omrĺdet, ĺ bistĺ landet nĺr det skal undersřke hva som virkelig skjedde, og komme til bunns i ĺrsakene til katastrofen. De kunne ha benyttet anledningen til selv ĺ etablere en europeisk pĺtalemyndighet med ansvar for grov transnasjonal kriminalitet, sćrlig pĺ finansomrĺdet, noe de europeiske lovtekstene ogsĺ ĺpner for. IMFs generaldirektřr kunne ha benyttet anledningen til ĺ revidere vilkĺr som skal settes i IMFs lĺn. De kunne ha gjort vilkĺrene mer realistiske, mer langsiktige, og tillate at lĺnevilkĺrene har et minimum av samfunnsmessige hensyn.

Svar med mening

Dette ville ha vćrt et fřrste skritt mot en reell reform av de multilaterale institusjonene og en veiviser for řket internasjonal solidaritet. Samtidig ville det ha gitt Dominique Strauss-Kahn en mulighet til ĺ markere seg som leder for IMF.

Det vil ĺpenbart kreve mye tid, krefter og aktpĺgivenhet ĺ fřre denne debatten, sćrlig i Europaparlamentet der drřftelsene břr igangsettes i lřpet av de nćrmeste mĺnedene. Sverige som har formannskapet i EU, ser ikke ut til ĺ ville foreslĺ en strammere regulering av finanssektoren. Dessuten domineres de řkonomiske og finansielle parlamentskomiteene, mer enn noen gang av de liberale, og sćrlig av de britiske liberale. Det finnes imidlertid verktřy som kan benyttes for ĺ oppnĺ fremgang. Ved ĺ ta de i bruk kan et slikt sammenbrudd som Island opplever, fremkalle et internasjonalt svar som gir mening, og ikke et uansvarlig og kynisk press, slik vi nĺ ser det.